Jens K Styve

Hardkokt og brent

Her er en variant av komedien: Man utsetter sine hovedpersoner for i og for seg realistiske situasjoner, men uten helt å gi dem tid til å komme seg mellom hvert slag. Konflikter, stressmoment og bloduttredelser kumuleres til situasjonen blir stadig mer vanvittig og utløses i et grotesk klimaks mot slutten. Det er, med andre ord, en måte å skrive om selve livet.

(Friedland anmeldt av Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv, 16. november 2013)


Healer

Jens K. Styves hovedperson Odd Friedland er «litt som Snåsamannen, berre uten dei gode intensjonene». Hans evner som healer og følsomhet for «kosmisk stråling» har ikke gitt ham et spesielt glamorøst liv eller spesielle åndelige interesser. Odd kjører isbil, selger kun i tipakninger og det hender han selger is han har hatt stående siden året før.

Friedland utspiller seg i sin helhet i et grovt, maskulint miljø. Man kler seg i t-skjorter man har fått på en messe en gang, interiørene lukter av muggsopp.

Mens Odd brenner sprit og på sin måte representerer old-school lurveri, holder ungdommen på med kraftigere saker. Veien fra distriktene til Breaking Bad er ikke så lang.


Slutte

Akkurat som i amerikansk film der hovedpersonen «bare skal gjøre ett brekk til» eller «bare kjøre denne siste leveransen til Durango», vurderer Odd å slutte med brenningen.

Det er mye humor å hente i overføringen av etablerte fortellergrep fra eksotiske miljøer til det som – for nordmenn – virker som et langt mer prosaisk landskap. Men Styve overdriver ikke dette, Friedland fortelles rett frem, ikke som en øvelse i metareferanser.


Den norske buskis

Det peker seg helt klart ut en tendens blant årets bøker med skildringer fra det utenforstående vill kalt harrymiljøer. Eksempler er Eirik André Skredes På bunnen og Joakim Kjørsviks I fjor var en lang natt, Øystein Karlsens film fra ifjor, Fuck-up, kan også nevnes i denne sammenheng.

Men til tross for Snøfte Smith-aktig kaos, innrøkt furupanel og allmenn livsudugelighet, er persongalleriet i disse fortellingene hentet fra nesten hele den sosioøkonomiske skalaen. Odds svoger i Friedland er prest, farsfiguren i Skredes På bunnen er akademiker og doplangerne i Kjørsviks I fjor var en lang natt omgås forlagsredaktører.

Dette skiller disse fra amerikanske fortellinger det ellers ville vært naturlig å sammenligne dem med, som filmen Winter’s Bone (2010) eller Frank Bill’s Forbrytelser i Southern Indiana (Aschehoug, 2012).

Friedland er en roman som kiler frem buklatteren og et skjevt smil mer enn den fører til noen spesielt sterk åpenbaring eller innsikt. Akkurat som hjembrent sprit passer den ikke til enhver anledning, uten at man kan holde det mot den.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *