Jens K Styve

Smittende fortellerglede

Jens K Styves romandebut Eg, Ove Kvamme fikk svært rosende kritikker i 2007. Nå sitter jeg her og har lest den såkalt vanskelige «andre-boka», og vet ikke helt hvordan jeg skal starte.

(Friedland anmeldt av Linda Kaspersen i avisa Nordlys, 18. desember 2013)

Roman med driv

Jeg sitter med en følelse av at denne romanen tok det ikke lang tid å skrive. Arbeidsprosessen, tankeprosessen kjenner jeg ikke til, kanskje planlegginga var nøyaktig og tidkrevende. Men Styves andre roman Friedland bærer preg av et tempo, av en fortellerglede og skriveglede, som fører til at jeg sitter med inntrykket av at teksten er skrevet i ett.

«Driv» er det adverbet som passer best – denne romanen har driv.

Det handler om familien Friedland, mest om far og sønn. Men det handler også om en sykepleiermamma, en kjøreskolesjef, en fengselsfugl, en politistudent ute i praksis og en korrupt lensmann. Besette hunder, fylla og fyllesjuka og kald mat.

Far og sønn

Kald fiskepudding og kalde pølser. Pappa Odd Friedland er selvstendig næringsdrivende. Stort sett brenner og selger han sprit, av og til er han healer og homeopat. Sønnen Kris er 17 år, opptatt av TV-spill, jenter og dop.

Det er rundt disse to figurene intrigen utspiller seg. Når Tommy, den kule dealeren fra byen, tatovert og tøff, flytter til det lille tettstedet, går det bokstavelig talt i lufta.

«Han tok Laika med ned kjellartrappa, høyrde at radioen sto på i blindkjellaren. Han trekte frå eit forheng og kraup gjennom eit hòl i grunnmuren. Det gamle, ærverdige apparatet sto og putra, og ein skarp damp låg oppunder taket. To store lommelykter hang på kvar sin spikar under dei låge berebjelkane […] Ein gamal reiseradio hang på ein spikar, den spelte ein song av The Kinks».

Ikke spesielt originalt

Hvis jeg skulle laget dreiebok av denne romanen, ville jeg jukset litt, og rett og slett adaptert tv-serien Lillyhammer sin scenografi. Mulig jeg hadde casta samme skuespillerne.

Dette er western i distrikts-Norge, småskittent, småkriminelt, depressivt med en twist sterk hjemmebrent. Cowboyer i husbankhus, ubevisst (komisk) livslede.

Spesielt originalt er det med andre ord ikke, men Styve skriver godt. Det er morsomt å lese, det er uforutsigbart og absurd. Forfatterens fortelleglede gir meg leselyst, og den kvaliteten er verdifull.

Spesielt stor litteratur er det nok ikke, men forfatterens nerve og innlevelsesevne blir det spennende å følge videre.

Absolutt verdt å sjekke ut.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *