Jens K Styve

Ny bok: Kina Town

Eg skreiv ein gong eit kortfilmmanus som heitte Kina Town. Øyvind Lauvdahl fekk lese det og sto deretter fritt til å bruke det som han ville, han har trylla det om til ein nydeleg teikneserie som kan kjøpast på Jippi Forlag sine nettsider. (foto/illustrasjon: (c) Øyvind Lauvdahl)

Ingrid Brubaker har anmeldt boka på nettsida empirix.no:

Nesten kjempegod oppvekstskildring

Vi har lest «Kina Town» av Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl.

Drøyt ti år etter Torsken Bel-Air har illustratør Øyvind Lauvdahl og tegneserieforfatter Jens K. Styve gitt ut en bok som nesten er kjempegod – men en viktig ting ødelegger helhetsinntrykket

Lauvdahl og Styve er flinke til å se det menneskelige i folk. Kina Town er andreboka til duoen, som i 2003 ga ut Torsken Bel-Air. I begge bøkene står skildringer av mellommenneskelige relasjoner i utkant-Norge i fokus, og de har i Kina Town klart å nærmest perfekt skildre et barns inngang til voksenverden uten å ty til klisjeer eller floskler.

Barndommens sommerferie

Kina Town møter vi Thomas, en gutt som en sommer alene igjen på hjemstedet etter at vennene har reist på ferie. Han bruker de tomme dagene på å kaste frisbee med seg selv, samle pant og leke privatdetektiv. Når naboen ber han holde et øye med kona mens han er borte, blir Thomas innlemmet i et voksenliv han ikke har bedt om å få bli med i.

De drøye ti årene i mellom disse to bøkene har bidratt til å gjøre denne utgivelsen mer polert i uttrykket enn Torsken, men bøkene deler den samme filmatiske stilen og den tradisjonelle ruteoppdelingen utforskes og eksperimenteres med.

kinatown_promo_side_01
«Lauvdahl og Styve har gitt både Torsken og Kina Town en styrke i å la mye være usagt.» Illustrasjon: Øyvind Lauvdahl

Perspektiver og synsvinkler speiler den barnlige gleden over sommerferie, som når situasjoner blir skildret gjennom Thomas’ forstørrelsesglass, eller vises opp ned fordi han henger fra knærne i et tre.
Stillheten i en planløs sommer kommer frem gjennom tegningene, og enkelte av dem er svært uttrykksfulle.

Mange stille bilder

Begge bøkene gjengir handling der dialogen glimrer med sitt fravær. Lauvdahl og Styve har gitt både Torsken og Kina Town en styrke i å la mye være usagt – leseren blir plassert inn i en handling der ingenting er forklart på forhånd og mye kun kommer til syne gjennom små detaljer og hint. Et særs godt eksempel er når en skilsmisse gjøres forstått ved en manglende far i sofaen, et gammelt familiefoto og morens fure i pannen når faren i telefonen spør hva Thomas skal neste sommerferie.

I likhet med Torsken har Kina Town et filmatisk oppsett hvor dialog og tekst er viktige virkemidler – og mangelen på det desto mer.

Det er irriterende når ting blir forklart til det ekstreme, og det er behagelig å lese noe som stille lar leseren tolke og føle på egenhånd. Enkelte tegninger, uttrykksfulle ansikter og små detaljer, antyder heller enn utmaler, og det er virkelig bra.

Amatørmessig preg

 Men det er på et generelt plan tegningene som gjør at Kina Town ikke er en utelukkende strålende utgivelse. Tegningene korresponderer rett og slett ikke helt med handlingen, og ender ofte opp med å se litt lettvinte ut. Det går ikke an å unngå å tenke at et mindre dataanimert uttrykk hadde gjort utgivelsen en kjempetjeneste, og det er vanskelig å fordype seg helt i handlingen når man distraheres av det som til tider er regelrett kjedelige tegninger.

kinatown_promo_side_02
Illustrasjon: Øyvind Lauvdahl

Torsken, som deler samme amatørmessige tegnestil, er det mer tilgivelig fordi bokas 32 sider vekker mer fanzineassosiasjoner enn Kina Towns 94. Det er mye som er gjort for at boka skal fungere som en slags tematisk oppfølger til Torsken, men på de ti årene som har gått har ikke gjort mye mer enn å stramme opp streken en smule.

Stil og uttrykk er selvfølgelig en smakssak, men kontrasten mellom den stille og poetiske handlingen og de ofte kjedelige tegningene gjør at hele boka får noe amatørmessig over seg. Fortellingen er god, strukturen på sidene er god – det er bare synd at tegningene ikke er like gode. Kina Town byr på en langt sårere historie enn tegningene gir uttrykk for, og man sitter igjen med følelsen av at dette var fint, men kunne lett vært enda finere.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *