Jens K Styve

Dette har skjedd

Ei omvendt kronologisk framstilling av hendingane slik dei faktisk skjedde.

Norska Jens Styves lilla egensinniga serie Dunce är en liten pärla. Det är seriestrippar tecknade i kvadratiskt format och tryckta i fyrfärg. På sitt sätt påminner såväl stämningar, humor och en önskan att ta mediet på allvar om Berke Breatheds mindre klassiker i genren, Outland (Opus i Utgård).

Framförallt är det den lätt surrealistiska tonen i serien som minner om Opus, och här får vi lära oss om hur nyttigt kaffe är och en del om torskars filosofi. Dessutom spelar Donald Trump en bokstavligt talat liten roll.

Dunce ges ut i liten upplaga med numrerade och signerade exemplar. Det är en av de absolut bästa nya serierna. Eftersom den är skriven på engelska bjuder den på ett minimalt läsmotstånd. Läs den. Den är bra.

POMEmag har anmeldt Dunce Nr 1: 

Dunce Number One – Jens K Styve

From the pages of an unnamed Norwegian newspaper comes Dunce, a daily comic about a father and son in matching conical hats. The strip chronicles, in classic, four-panel fashion, the pair’s lives, skewing more towards quiet and quirky moments than gags. The father works a featureless desk job and splits his free time between his creative hobbies and his son. The son is young but clever, relatively tech-savvy and the apple of his father’s eye. There are a few fantastical embellishments: the titular, pointy dunce caps, a couple of animal-faced coworkers, a screaming child at the son’s school who is caricatured after Trump. All the same, I feel safe assuming Dunce is generally autobiographical.

Anyone who grew up reading (or who still reads) American newspaper strips should find a lot of this familiar. Tonally and stylistically, Calvin & Hobbes is an obvious influence to cite, though Richard Thompson’s more recent Cul de Sacprobably fits too. Dunce’s view of family life is sweet but never cloying and, like Watterson or Thompson, Styve’s simplified drawings are enhanced by his skillful use of traditional media. The natural variations in mark of pen & ink and watercolor add a lot to the strip’s charm.

Past the initial charm, however, the familiarity starts to become a weakness. I’m not sure, for instance, that the world needed another comic about how people don’t feel great before their morning coffee. I’m sure it’s as relatable an experience now as it ever was but still, y’all, we get it. Ditto a strip where father and son play Pokemon Go while ignoring the majestic northern lights unfurling in front of them. (Although props to Styve for joining his son, rather than nagging him about appreciating nature like Calvin’s father.)

My favorite strip is the one below, mostly because it mystifies me a little bit. Do all Norwegians casually keep glasses of lye around their homes?

To be fair, I also like this one about a toy drone flight gone wrong. Those faces are pretty good.

Dunce Number One only collects the comic’s first month, so it’s too soon to say where the strip is headed or how it might change as Styve finds his groove. For now, it’s a pleasant look at being a single parent in modern Norway.

More by Styve can be found on his website where you can also purchase Dunce Number One.

Den engelske bloggen Splank har anmeldt Dunce Nr 1: 

It’s almost exactly a year since I began this blog, in that time I’ve written almost exclusively about comics from the British Isles.  I’d always intended to extend the range a little, perhaps covering comics from Europe or the occasional American book that really caught my attention.  Until now I’ve managed to resist that temptation, but an e-mail from a Norwegian cartoonist about his recent (english language) self-published book has been enough to make me change that policy immediately

I’d held back because I’ve a big pile of books and comics beside, beneath and on my desk that I already want to write about.  Adding to the pile didn’t seem like a good idea.  But the cover of Jens Styve’s Dunce convinced me to change my mind.

Jens is 44, lives in Tromsoe in the far north of Norway and works in a «creative house» with other «creatives with an emphasis on working with young people.  He is a former Graphic Designer who, after years using a computer has returned to the traditional tools of the cartoonist, ink, nibs and pens. 

He has recently got a gig supplying a daily, colour strip to a leading Norwegian newspaper a job that will last for four months.  It’s a standard gag strip, normally four panels, about the lives of and relationship between a father and his son.  It’s very well observed, especially if you happen to be one of those fathers who still likes video games and horror movies.  I found myself recognising a few incidents from my more pathetic parenting attempts and indeed from my own childhood as well.   At the same time the strip manages to be affectionate, heart-warming and most importantly funny.

Jens sneaks in at least one reference to world politics, which is very nearly the highlight of the entire book and did make me laugh out loud, something comics rarely do, no matter how much I enjoy them.  This is a strip that anyone who has had a child, or indeed a parent, will find themselves smiling at.

Quentin Blake at his very best

The art is stylish and distinctive, but forms part of a clear line of descent from older artists.  There are aspects of Jens’ work that point to influences he acknowledges as early inspirations.  Artists like English illustrator Quentin Blake and the creator of the Moomins, Tove Janson.  Like each of those greats Jens mixes the cute with the slightly grim and frightening and in doing so evokes the delight in a mixture of curiosity and anxiety that most people remember from their childhood.

There are clearly elements of Calvin and Hobbs and visually his figures have something of the look of another one of my comic heroes, Lewis Trondheim.  But there is certainly no deliberate attempt to look like these artists, I think we can say there is a definite Jens Styve style.

Jens offered Dunce through Kickstarter and the limited edition he made available in his campaign is gone, but by checking out his web-site you can get yourself a copy of a very singular, very accessible and really entertaining book.  I’m going to be watching for the next campaign and will let Splank! readers know when the time comes.

Dunce 1 er anmeldt på Serienett

Jens K. Styve er nett kome ut med ei engelskspråkleg minisamling av stripeserien «Dunce». Det er ei god anledning til å sjå litt nærmare på seriens utvikling.

Serien som vi nå kallar for «Dunce» (Dumrian) kan sporast attende til Styves nye Patreon-prosjekt i 2014, då han begynte å sende ut engelskspråklege mini-hefter til sine «patrons» verda over. I alle fall to av desse hefta, som seinare vart samla i boka JensK Sesong 1, besto for det meste av humorstriper – underfundige, ofte absurde, og med Styves eigen, lett nevrotiske forfattar-avatar i hovudrolla. Mini-hefta innehaldt det Styve sjølv følte for å teikne og fortelje, men så skjedde det noko som ga stripene fornya merksemd: «Dunce» vann Dagbladet sin teikneseriekonkurranse.

Sigeren ga han (i tillegg til ein pengepremie) fire månader med publisering i Dagbladet. Dei er nesten oppbrukt, men med fast plass i bladet Lunch er «Dunce» ein serie på veg opp.

Tittelen på serien viser til den karakteristiske hatten som hovudpersonen bærer, ein såkalla «dunce cap» som barna før i tida måtte sitte med i skammekroken. Du har sikkert sett enten Dennis eller Tommy med ei slik ei. For mannen sin del representerer denne hatten kjensla av å vere misforstått og urettvist behandla, i følgje teiknaren sjølv. Han innrømmer også at serien har sjølvbiografiske trekk, sjølv om han, som dei fleste andre serieskaparar med slike tendensar, tek førehald om at mykje er tøv.

Seriens ikkje namngjevne hovudperson er ein fråskilt småbarnspappa og kontorist som bur i Tromsø; lokaliseringa er ikkje uvesentleg, ettersom nordlys, lange vintrar og mørketid er ytre element som ofte dukkar opp i serien. I grove trekk har ikkje humor, miljø og persongalleri endra seg mykje frå JensK-perioden, men «Dunce» er meir av ein familieserie, med fokus på forholdet mellom far og son, og son og skulevenninna hans. JensK-stripene handla meir om forholdet til kollegaer (til å halde ut), jobben (så vidt til å halde ut) og ikkje minst andre fagfolk (slett ikkje til å halde ut).

Ikkje at serien har vorte så mykje meir kommers. Poeng og situasjonar er framleis ofte uføreseielege, figurane er ikkje umedelbart enkle å setje i bås, og serien omfamnar framleis absurde situasjonar som den samstundes behandlar med forfriskande subtilitet. Kontrasten mellom det trivielle og det sære er noko som Jens K. er på god veg til å perfeksjonere. Reint visuelt slo serien seg kanskje meir laus med surrealisme og metaforiske bilete i JensK-perioden. Rett nok kan også Dunce glimte til på dette feltet, skjønt ikkje så mykje i den aktuelle mini-samlinga.

Omsetjinga av stripene frå norsk til engelsk er kompetent, sjølv om den verkar vel bunden av dei norske formuleringane. Men pussig nok inkluderer samlinga ei stripe som dreier seg rundt ei bokstavtru tolking av omgrepet «gå for lut og kaldt vann». Styve innrømmer i ei fotnote at stripa ikkje fungerer så bra i omsetjinga…så kvifor bruke den då? Han har mange fleire å velje mellom.

«Dunce» er ein av dei smartaste og mest originale norske stripeseriane som har debutert i seinare tid. Eg vil sakne å kunne lese den dagleg, sjølv om dei to titlane som den snart må vike plassen for – «Værbitt» og «Puma» – også er seriar som eg har forhåpningar til. I mellomtida håper eg det snart kjem ein meir komplett samling av Dunce-striper – Ein JensK Sesong 2, om du vil.

Dunce Number One (36 sider i A5-format) kan kjøpast på Tronsmo, Outland, eller

Dunce #1 er den første samlinga av Dunce-striper på engelsk. Heftet er finansiert av ein Kickstarter-kampanje og fins i eit begrensa (signert og numerert) opplag. 

Dunce #1 bestiller du på

«This book is an enrichment!» (podcast)

Comic book/zine, 36 pages, A5.

Serien min Dunce har blitt fast serie i det eminente bladet Lunch! Her er eit kort intervju som Lunch-redaktøren gjorde ved oppstart: 

Hvor bor du nå?
Eg bur i Tromsø og har gjort det sidan januar 1999.
Hva jobber du med?
Eg jobbar med å skrive og teikne serien Dunce. I tillegg har eg eit bokprosjekt på gang saman med Endre Lund Eriksen, pluss at eg speler gitar og syng i punkbandet Heimelekse. På fritida jobbar eg som kommunikasjonsansvarleg på Tvibit, eit ungdomshus-/kulturhus her i byen.
Hvorfor tegne tegneserier?
Eg har alltid hatt hjarte for teikneseriar, for meg er det ei perfekt symbiose mellom kunst, design og litteratur. I tillegg er det billig og enkelt å lage, og eg kan realisere eit prosjekt frå start til slutt utan å involvere andre. Det passar bra for ein fyr som meg, ein som er sånn passelig introvert og vrang.
Hva handler serien din om?
Dunce handlar om meg sjølv. Eg har alltid teikna meg med sånn spiss hatt, ein «dunce-cap». Det er sånn som ein får på når ein må stille seg i skammekroken.
Hvilke serier leser du til vanlig?
Eg les så mykje som mogleg av norske seriar, både striper og lengre ting. For tida blir eg dessutan inspirert av teiknarar/kunstnarar som italienske Gipi, britiske Warwick Johnson Cadwell, finske Mari Ahokoivu, australske Ashley Wood og amerikanske Pam Wishbow. 
Er det noen du vil hilse til her?
Eg kunne godt tenke meg å helse til lesaren, hvis han/ho vil lese meir av Dunce så håpar eg at han/ho tek det opp med redaktøren! (Takk!)
(Det siste der slo altså til ganske fort!)

Frå og med 1. mars 2017 går Dunce også dagleg i avisene iTromsø og Harstad Tidende! 

Jens Styve har tegnet mindre enn 150 striper av tegneserien «Dunce». Kvaliteten er likevel god, for med de første hundre stripene vant han Dagbladets tegneseriekonkurranse.
– Responsen har vært utelukkende positiv. Stripene er en selvbiografisk serie med en god dose fantasi. Hovedpersonen Jens føler seg urettferdig behandlet av samfunnet og møter lett på hindringer, sier Styve.
Navnet «Dunce» kommer av den spisse hatten til hovedkarakteren, som skal assosieres med hatten man måtte ta på seg når man måtte i skammekroken. Der Jens føler han ofte blir plassert.
– Jens, både meg selv og hovedkarakteren, kan oppleves som ganske hissige. Serien bygger på å kjenne seg igjen i hverdagsproblemer, som blir morsomt når det gjelder noen andre enn seg selv, påpeker han.

Les meir i avisa iTromsø.

Sidan januar 2017 har Dunce vore dagleg gjesteserie i Dagbladet. I dag leverte eg stripe nummer 45, det har så langt vore både artig, lærerikt og slitsomt. Og best av alt: dette er berre starten…

Det er inga tvil om at daglege striper fører til ei bratt læringskurve og rask utvikling. Eg føler at både karakterar, univers og fortellarteknikk har utvikla seg mykje på to månader. Og meir skal det bli, min sjef har nyleg innvilga 50% permisjon fram til 1. mai så det skal bli meir tid til å fokusera på teikninga.

Hvis du ikkje er fast lesar av Dagbladet så kan du følgje Dunce på Facebook for daglege oppdateringar.

«Dunce» er en særegen serie som med svært gjenkjennelig og appellerende tematikk har knekt de fleste kodene for en vellykka stripeserie. Den handler i hovedsak om en fraskilt far, hans lille gutt og deres liv, men også om vennskap og jobb og alle store og små utfordringer i tilværelsen. Ifølge serieskaperen det en selvbiografisk serie, iblandet en god dose løgn og bedrag. Serien har en herlig og kontant snert i replikkene, og en oversikt, timing og formidlingsevne som gjør at man leser i spenning fra rute til rute, fra stripe til stripe, uten å vite hva som kommer til å skje. Styve har videre på mesterlig vis lyktes med å fylle karakterene sine med et deilig, uregjerlig temperament, som skaper stor komikk.

In June 2016 I did my third ever 24 hour comic (24 pages in 24 hours). I did it as a part of the annual Oslo 24h Challenge. I wanted to do a new story about Death at work, that is: Death picking up some poor soul. I had been thinking for a while: can I make a story about Death collecting a child? How would that turn out?


I recently saw this video online (see below) from a drone flying over the remains of the Syrian city Homs. These strong and hyper-realistic images appealed to me in some strange way. The result of the bombing got so real, would it live even stronger in my consience if I drew them? I also found it interesting, the aestesic part of it: it’s both gruesome and beautiful, mixed up in a kind of disturbing way.

I picked a bigger original format for my 24h comic this time, my two previous ones were drawn in A5-size to keep the amount of details low. This was definitely making it harder for myself, but these ruins demanded some level of detail to work at all.


I had one little doodle in my sketchbook that turned out to be the main character in the story, this little dark haired survival girl. Passing her days alone (it seems) except for her only friend, the cat.



After a long night (ending with me falling asleep over the laptop), I managed to get the story sent to print. All finished pages were scanned at around 04.00 (that being the 20th hour), I allowed myself to do some coloring work next morning, just to make this look as good as I possibly could before the printing deadline. Anyway, you should go and order the printed copy over at

Here follows the firs 8 pages:








Issue FIVE! And all of that in less than a year, how the hell does he do it? And why!? Hasn’t he got a day job, hasn’t he got commitments, family, freelance work… What’s with all these comics?!
I myself start to wonder sometimes. Recently I saw an interview with Nick Cave on YouTube, he said:

«I do wish to carry on making music. It’s getting more and more important to me. I don’t see any reasons why I can’t. All my thirties I always thought: this is the last record, last song or … the last DAY, really. But… I’m over fourty, and… something happens when you suddenly just realize that life continues. And your creative potential is always there if you kind of treat it with a little respect.»

I think that’s what this project is about: treating my creative potential with a little respect. I can see from issue one to five that I’m learning, I’m developing, I’m sure you guys can see it too. I should probably say thanks. If it wasn’t for you readers, and especially you patreons, this journey wouldn’t have happened.

I’m grateful.

Buy it over at

Death summons representatives from all walks of life, tempting them to dance along to the grave.



I’ve been thinking about this for a while: I want to do a comic book/zine that is non-linear, based most of all on the plain craft of drawing. The result is this little project called Danse Macabre, a 28 pages comic book, where Death travels geographically, back/forth in time, and between different layers of society. It’s a celebration of human vitality and also (as the traditional Danse Macabre) a reminder of the fragility of life.



Yet who’s not squeezed a skeleton with passion?
Nor ravened with his kisses on the meat
Of charnels. What of costume, scent, or fashion?
The man who feigns disgust, betrays conceit.

in every clime, Death studies your devices
And vain contortions, laughable Humanity,
And oft, like you, perfumes herself with spices
Mixing her irony with your insanity!

— Charles Baudelaire



These illustrations are all based on old archived photographs, they are drawn with ink, brushes and old fountain pens, on thick and grainy water color paper. They were created one each day during the Inktober challenge of 2015. Eventually each one will be available as limited edition giclée art prints.


Oh, how vain are the glories of earthly life.



Danse Macabre is available in a limited self-published edition (only 100 copies).

Order now at

Eg har lansert nye nettsider på engelsk, Du finn dei her:

After years by the computer, I’ve fallen in love again with the analogue work, offline and off screen.

The craft of drawing with ink, brushes, nibs, tools that are the same as a hundred years ago.

What a year. I’m writing this foreword in December, my most unproductive month in what has probably been my most productive year ever. I stopped doing daily comics pages on October 1st, knowing that the energy won’t be back until (hopefully) in spring. 

I was on a good flow doing these, one page every day. Now, being out of the flow, there are pages I hardly recognize making. I look at them just as you, from «the outside», and I’m sort of puzzled.

First of all: why are the first few pages all in black and white? Second: why are two pages in square format, and the rest of them rectangular? More important: I can’t help but think that some of these storylines should be expanded. Well most of them. The poke-incidence, the caffeine overdose, the dancing girl. It’s like these are just drafts for longer stories, hints of what could be told. If I had more time, I guess. And/or patience. And if  winter didn’t hit me like a massive block of un-productiveness. Well, that’s the cycle, I’m getting more and more used to it. Good to see these pages on print anyway, as they were ment to be. However puzzling it may be.

Buy it over at


Historielinja der JensK mistar smarttelefonen i dass har blitt plukka opp av bladet Pondus! Det kjem til å gå som ein følgjetong med 4 sider i kvart hefte frå og med nr 12 2015.

– Nå har du sjansen til å speed-date Pondus-leserne, hvordan vil du gå frem?
Skal vi sjå, på ein date med samtlege Ponduslesarar ville eg starte med å seia noko negativt. Eg har lese i ei bok om sjekking at det skal fungere godt, eg kunne til dømes ha sagt at eg syns dei alle har blitt tynne i håret. Det burde fornærme nesten alle, hvis det i tillegg skulle vere eit par damer i forsamlinga så kunne eg antyde at dei har lagt på seg. Deretter kunne eg kanskje gått over på å fortelje litt om meg sjølv: mann, glad i å teikne og skrive, føydd sumaren 1972, bur i Tromsø, men kjenner seg heime både i Bergen og Oslo.

– Seriene dine om Finn Bjølseth er jo noen av redaksjonens absolutte favoritter, en perle blant norske serier som hadde fortjent et mye større publikum. Men plutselig forsvant du fra tegneseriescenen i nesten 15 år. Hva skjedde? 
Eg merkar at eg likar godt å gjere ting eg ikkje heilt kan, etter kvart hadde eg laga såpass mange sider med teikneseriar at eg syns eg byrja få det ganske bra til. Sjølv om kvaliteten gjekk opp så gjekk salgstala ned, dermed var det på tide å kaste seg over noko anna som eg ikkje heilt kunne.

–  Du er jo bok-aktuell med «JensK – Sesong 1», pluss at du har gjort et par spreke stunt med tjuefiretimersserier. Hvordan er det å være tilbake i serie-manesjen igjen?
Det er faktisk ekstremt gøy. Eg trudde lenge at eg hadde laga min siste teikneserie, på 90-talet var eg veldig “inne i det”, på heile 00-talet har eg vore veldig “ute”. Eg var redd for at eit eventuelt tilbakefall til teikneseriar skulle bestå i å ta gamle tricks på nytt, hvis eg skulle laga seriar igjen så måtte det skje på ein litt annan måte enn før.

– Det du produserer spres på en litt utradisjonell måte. Kan du beskrive den – og hvorfor du har valgt å gjøre det på denne måten?
Stort sett alt eg lagar blir først lansert på engelsk. Både på nett og i små hefter som eg produserer og trykker opp sjølv. Rundt i verda fins det nokre nydelege folk som er såpass interesserte at dei bestiller desse heftene. Det liknar ganske mykje på slik eg starta med seriar, som tenåring, den gongen trykte eg opp alt på kopimaskin. Av ein eller annan grunn så gjev det meg masse energi å gjere alt sjølv. No for tida er det og sjølvsagt mykje lettare å få åtgaum internasjonalt (Instagram, Twitter og denslags) og ikkje minst å selga desse heftene på nett (

– Du har jo skrevet to romaner, «Eg, Ove Kvamme» og «Friedland». Er det noe fra jobbingen med tegneserier du kunne ta med deg inn i romanene og omvendt?
Mi styrke som skjønnlitterær forfattar eg antakeleg dialogane. Å skildre karakterer gjennom dialog, det trur eg i stor grad må tilskrivast bakgrunnen frå teikneseriar. Enkelte lesarar og anmeldarar påsto å kunne merke at bøkene var skrivne av ein serieteiknar, eg brukte litt energi på å prøve å forstå kva dei meinte. Det var visst noko om at stilen var visuell og tablå-aktig (?), eg veit ikkje heilt. Antar at det like gjerne kan ha å gjere med mi interesse for film og TV-seriar. Motsatt vei så har nok bøkene gjort meg meir bevisst på arbeidet med struktur, forteljarteknikk og dramaturgi, seriane eg lagar no får nok nye litt godt av akkurat det.


When I start a new 24 page storyline, something seems to happen early on, often at the first initial sketches, that kicks the whole thing in a direction. This time it was the inner voice

My main character started, from panel one, listening to his gut feeling. That inspired me to listen to my own gut, and it said Relax, calm down, do what you like, enjoy it. So I went with it, and here’s the result, a Summer Holiday Special Gut Feeling Edition where I draw, paint, travel and just… enjoy myself through all 24 pages.

I’ve experienced earlier that what was most fun to make is often most fun to read. I keep my fingers crossed in hope that it counts for this issue.

Buy over at


117462-76af7d937dfd415dbb91a11abb06e2c0 117462-4020cdaeb26747bebab14e9104b3d1dd 117462-58248447c9954a90a50d6079dfc2eeeb 117462-ba984fc03254455c9abe57e83ae2e8d7

JensK Sesong 1 anmeldt i avisa Sydvesten:

GODT OG BLANDET (24.11.15 )

Jens K. Styve er tilbake med nye tegneserier. JensK: Sesong 1 er et velkomment gjensyn med serieskaperen.

Av: Kristian Hellesund

Det har gått noen år siden Du er ein luring, Finn Bjølseth-samlingen til Jens K. Styve kom i bokform fra Jippi forlag i 2002. Nå er serieskaperen ute med en ny samling tegneserier, og denne er en blanding av ulikt materiale.

Gjennomgående i JensK: Sesong 1 er en rekke selvbiografiske tegneseriestriper. Styve skildrer livet i reklamebyrå, og han blander det med anekdoter om blant annet sosial interaksjon, sykdom og mobiltelefonavhengighet. Det meste er morsomt og tilsynelatende trivielt, men det går en rød tråd gjennom stripene om menneskets begrensninger og muligheter. Styve bruker seg selv for å få frem det kleine ved tilværelsen, men han er også opptatt av å skildre de små seirene i hverdagen.

Boken inneholder også flere tegneserienoveller. Jens K. Styve eksperimenterer med både form og fortelleruttrykk. Bokens første historie er en kort reiseskildring fra en biltur gjennom Sverige. Styve sprudler, der han blander anekdotisk materiale, lek med svensk språk og fryd over stedsnavn med flertydige betydninger.

Cabin Fever er en stum tegneserie med handling fra en fiskebåt. En ensom fisker utfører pliktene sine på havet. Det er et ensomt liv, der kortspill og alkohol blir en del av hverdagen. I løpet av tegneserienovellen får fiskeren besøk, og besøket endrer livet hans. Styve maner frem stemninger og følelser på en flott måte. Cabin Fever er en meget lesverdig fortelling om ensomhet og lengsel etter selskap.

I Home møter vi en sjåfør på veien hjem. Han overrasker en morder, og dermed blir han og bilen kapret. Jens K. Styve er nok en gang en skildrer av ensomhet, men her får vi også noen doser roadmoviefølelse. Kombinasjonen av ensomhet og dødsangst gjør tegneserienovellen vel verdt å lese.

Best i boken er tegneserienovellen Camera Obscura, der en fotograf er i hovedrollen. Han får besøk av en kunde som snur opp/ned på livet hans. Fortellingen har en overraskende slutt og en del humoristiske poenger underveis. Fortellermåten viser Styves dyktighet. Også her ser vi en fortelling uten ord, der Styve leker seg med mediet.

JensK: Sesong 1 er en en solid blanding med nye Styve-tegneserier. Han viser sin styrke innen fortellerteknikk og har mange bein å stå på. Både stripene og de korte fortellingene er godt utført, og i en samling som denne utfyller de hverandre.

JensK: Sesong 1 er et flott gjensyn med en utmerket, norsk serieskaper, og vi gleder oss til andre sesong.


Anmeldelsen er trykket i Sydvesten 17. november 2015.

I sitt comeback til rutene er Jens K. Styve uhøytidlig, krakilsk, poetisk, litt slurvete og det meste annet.

En tegner krysser sitt spor

JensK Sesong 1 anmeldt av Joakim Engelsen Klunde i nett-tidsskriftet Empirix

I JensK Sesong 1 finner forfatter, formgiver og serieskaper Jens K. Styve tilbake til rutene for første gang på 15 år. Det er et etterlengtet gjensyn.

Boka gir inntrykk av en forfatter som har latt alle sjangermessige hemninger fare. En én-ruters punchline her, en vakker, mystisk tegneserienovelle der, og en 40-50 tegneserier i klassisk stripeformat til å toppe det hele. Resultatet er en utforskning av et rikt og eksentrisk formspråk, og en kjærlighetserklæring til mediet.


Grafisk forfatter

Sist Styve var aktuell med egen utgivelse var da han samlet Du er en luring, Finn Bjølseth-seriene mellom to permer i 2002. Siden den gang har han delt tiden sin mellom å skrive romaner (Eg, Ove Kvamme fra 2007 og Friedland fra 2013, på henholdsvis Cappelen Damm og Samlaget) og å drive med grafisk formgiving i Tromsø. Begge geskjeftene kan man anta har satt sitt preg på hvordan Styve lager tegneserier i 2015.


Sort tusj, sort kaffe

Det beste eksemplet på dette er novellen “Cabin Fever”, hvor Styve makter å fortelle en dyster, melankolsk og fantastisk historie på en morsom, poetisk og nesten filmatisk måte.

Rutene er velkomponerte og stilsikre i sort tusj og kaffe (!) og den sparsommelige og gjennomgående fargebruken i novellen skaper en stemningsfull og poetisk ramme for den rike, ordløse historiefortellingen. Fraværet av konvensjonell dialog i “Cabin Fever” og oppfølgeren “Camera Obscura”, så vel som i 24-timers-serien “Home”, vitner om en formskaper med en velutviklet evne til sekvensiell historiefortelling.

Gjennom hyppige perspektivendringer og den stadige vekslingen mellom store, innholdsrike bilder som maler ut omgivelsene og mindre, detaljerte korrigeringer eller utbroderinger av disse, blir man som leser med stødig hånd geleidet gjennom historiene. Her er Styve på sitt beste som både tegner og historieforteller.


Kreativt overskudd

I tillegg til de lengre historiene inneholder JensK Sesong 1 en rekke serier i et mer tradisjonelt stripeformat. Disse er små historier fra Styves liv: tidvis trivielle, tidvis eksistensielle og tidvis begge deler, som når den ulykksalige protagonisten med den karakteristiske hatten fomler med smarttelefonen over toalettskålen, og det som må skje, skjer. Her finner Styve tilbake til den mer eksentriske, rabulerende tegnestilen man husker fra Finn Bjølseth-dagene, som kan lede tankene i retning tegnere som Quentin Blake, Per Dybvig eller hans danske kollega Jakob Martin Strid.

Disse stripene er fornøyelige å se på, fordi tegningene har en enkelhet i formen som gir dem en umiddelbar humoristisk kraft. Jens K. (tegneserieversjonen) er tøysete, vettskremt, dust i huet og rasende – og virkelighetens Jens K. formidler hans følelsesliv med kreativt overskudd og en på én og samme tid kaotisk og sikker strek.

Allikevel er det disse delene av boka som er de svakeste. Sidestilt med den dynamiske og smarte historiefortellingen i de tre lengre fortellingene i boka, oppleves den i fireruters stripeformat som mindre elegant. Poengene kan være forutsigbare eller uten sammenheng med oppbygningen i stripen, og de fire rutenes potensiale blir ofte ikke utnyttet skikkelig. Og selv om tegningene er humoristiske i seg selv, kan de ikke alene bære ansvaret for å lage skarpe, smarte stripeserier. Til det behøves et skarpt og smart manus.


Kjent territorium

Da er det enklere å like de lengre historiene i ruter, som den som åpner boka. Vi møter vår glade protagonist på en slags odyssé gjennom et Sverige Styve enn så lenge kun har kjent fra lattermilde geografitimer på barneskolen (Jokkmokk og Kvikkjokk).

Her er Styve på kjent territorium, og hovedpersonens møter med svenske trailere, alkoholutsalg og kafeteriaansatte blir tegnet og fortalt på en fortreffelig underfundig og lidenskapelig sprø måte.

En del av den kritikken man kan rette mot manusarbeidet i fire-ruterne kan dog også rettes mot denne sekvensen, men det er lettere å akseptere disse svakhetene i en fem sider lang historie enn i en som varer i fire ruter. På Sverigeturen får Styve (tegneserieskaperen) rom til å fortelle små finurlige historier og betraktninger, og disse har humor og underholdningsverdi i seg selv. Det er ingen punchline på slutten, ikke noe oppsett som skal forløses. Og det er forløsende i seg selv.

JensK Sesong 1 er altså vanskelig å plassere som utgivelse. Den er en tegneseriebok som spriker på så mange måter, både i sjanger, uttrykk og kvalitet. Styve skriver i innledningen at arbeidet med dette knippet tegneserier ikke har hatt noe annet mål enn å glede den som utfører det, og at hans håp er at det dermed også vil glede andre. Tegnegleden og entusiasmen for mediet smitter utvilsomt, og hvis den samme entusiasmen sprer seg til alle delene av manusarbeidet, er det ingen grunn til ikke å glede seg til sesong to.

Med espresso i penselen og håndverket i fingrene.

Jens K. Styve Jippi Forlag 152 sider

Jens K. Styve burde ligge alle vestlendingers hjerte nær. I 1997 var han med å starte Jippi forlag, og introduserte en hel generasjon serielesere for nordhordlandske bokbåter og studenttilværelsen i Bergen. Det er en urettferdig sammenligning, men som skjønnlitterær forfatter skrev han Ragnar Hovland-bøkene som Ragnar Hovland aldri skrev.

Etter femten år borte fra tegneseriene har det kommet stadige drypp i løpet av det siste året, og disse har nå blitt sluset inn i «JensK Sesong 1». Stilen har ikke forandret seg nevneverdig; streken er fortsatt tynn og ekstremt karikert, men har modnet til et roligere og sikrere uttrykk som like gjerne blir fargelagt av vannfarger som av sterk espresso.

Dagbokstripene i denne boken har tidligere blitt publisert på nett, men de hverdagslige fortellingene har godt av den ekstra dimensjonen nynorsk språkdrakt gir fremfor engelsk. Det flotteste i boken er de tre lange historiene tegnet i forbindelse med utfordringen Oslo 24H Challenge (en serie på 24 sider laget på 24 timer).

Det er ikke mye vestlandsk igjen å spore, men Styve kler rollen som outsider uansett hvor han er.

Det blir boklansering under teikneseriefestivalen Raptus i Bergen. Laurdag 19. september klokka 11.00 skal eg bli intervjua av Kim Holm på Litteraturhuset i Bergen.

Screen Shot 2015-09-10 at 18.49.20

Soga held fram, her er hefte nummer to.

What a day, what a LOVELY DAY! A month after issue 1, here’s the next one. Doing this comic daily is a big pleasure, but also a pretty insane ride. Some days I’m so behind schedule that I just want to forget about the whole thing. All your feedback (offline and online) keeps me going. And of course my little group of Patreons, remember that you can also be one.

The cover this time is a tribute to the amazing movie Mad Max Fury Road which I just watched (twice).

Since JensK #1, I attended the second Oslo 24H Challenge, my 24 hour comic Camera Obscura can be ordered in physical version from  It can be read as a sequel to the comic Cabin Fever (which can be bought at the same site).

JensK #2 is the smartphone-free issue. I wanted to see how the main character would manage without his smartphone for a month. It turned out to get pretty ugly. He also gets two strong antagonists, the bird and the big tech guy. (Love that phone repair dude, he should definitely get a comeback one day.)

Kjøp på

JIPPI Forlag gjev ut boka Jens K Sesong 1 og den skal vera klar allerede i september! Hvis alt går som planlagt så blir det lansering på Raptusfestivalen i Bergen. For dette er teikneseriar, 156 sider i fargar. Mitt eige forord i boka seier:

DET SISTE EG GJORDE før eg heilt slutta å tenkja på teikneseriar (ein gong i 2001) var å skissera ein serie på fem sider om ein biltur gjennom Sverige. Eg la skissene bort, dei havna i ei kasse på loftet. Det var likevel noko der som eg ikkje heilt klarte å gløyme. Nokre tidshopp, nokre historiske scener, ikkje minst ei stor glede ved å teikna noko eg ikkje hadde gjort før, noko eg ikkje heilt kunne.

Tidleg i 2014 hadde eg skriveperm utan ein einaste plan. Eg hadde året før gjeve ut min andre roman, Friedland, og var overtydd om at eg ikkje skulle gå laus på noko nytt romanprosjekt med det første. Planen var å sitja ned den første februar, stira i veggen og sjå kva som skjedde. Det om skjedde var: teikneseriar.

“Dersom eg ein dag skulle laga teikneseriar att, så ville eg ha gjort det på ein annan måte”, kunne eg seia, utan å ane kva eg prata om. Eg visste at dersom eg skulle laga seriar att så burde eg starta med den bilturen gjennom Sverige. Kanskje det var noko der.

Eg er framleis ikkje sikker, men eg trur eg er på sporet av noko. Vel eit år etter at eg byrja teikna i ruter att, denne boka er det eg har produsert hittil i mi nye tidsrekning, her er JensK Sesong 1.  Alt er laga av rein skapartrong, teikneglede, forteljarglede. Ingen oppdragsgjevarar eller redaktørar, dette er det eg ville ha laga dersom eg fekk laga akkurat det eg føler for. Dersom det er skulle vera berre halvparten så gjevande å lesa desse sidene som det har vore å laga dei, så skal eg prisa meg lukkeleg.

Heftet JensK#1 er anmeldt av ein engelsk seriejournalist:

Jens K #1 by Jens K Styve

I found Jens on Twitter a while back via his diary comics and immediately fell in love with his art style – in which I see a little Ralph Steadman and a little Quentin Blake. His simplistic character designs are deceptive and brimming over with life and vitality in a way that is surprising and deeply human.

Like the best diary cartoonists, he is unflinchingly honest and the self deprecating way he presents his own avatar here, allows the reader to peel back layer after layer of the onion that is the man behind the book. I loved Jens K #1 from the minute I opened the envelope it shipped to me in, the gorgeous front cover depiction of Jens bathing in a giant sized cup of coffee, still wearing the bizarre pixie hat he draws himself in along with a broad smug smile, gave me cause to expect something special. And I wasn’t disappointed.

It reminds me in many ways of Martin Kellerman«s excellent Rocky, possibly in its sardonic sense of humour (here hilariously represented by Jens» cough and the grim hypercondria that slowly inspires in him over the course of the month this issue charts). As in Camera Obscura Styve’s solid grasp of the basic tenets of good cartooning are on show here. Again he shows an uncanny knack to express a complex range of emotions in his cast, varying from simple expressions to exaggerated, cartoonish gurning facials with the flick of his pen, often using little more than two dots and a wavy line to expressive and hilarious effect, reminding me of luminaries like Bill Watterson.

And like those great artists, Styve’s strips are frequently funny, with a neat blend of physical comedy, often surreal and fantastical situational comedy and punchy, witty dialogue, hinting at a dark, wry sense of humour that certainly appeals to this reader.

Styve explains on the inside front cover that his inspiration to start drawing daily strips came, in part, when the sun returned to his home town of Tromso, in Norway, after the two months of complete darkness inhabitants go through in that area every winter. He describes how that darkness can dampen productivity as well as the moods of the people living there, and the explosion of creativity he felt this year when the lights came back on.

Well, if this is what comes out of that change in the seasons, I can say without reservation, I am truly looking forward to the next ten months. At the same time though, part of me wonders to what dark corners that twisted sense of humour and imagination might go in those winter months.

I for one, intend to be around to find out.

Robin William Scott / The Mini Comic Courier

Det var med stor andakt eg henta første nummer av det sjølvpubliserte heftet JensK på trykkeriet. Det heile blei feira med ei pils og eit påfølgjande skulderklapp. Heftet kan no kjøpast (signert og numerert) på min vesle nettbutikk:

Frå forordet:

This happened,
1: The sun came back. Tromsø is in complete darkness for two months every winter, and it can really put a cap on your productivity (and I guess, your general mood). When it comes back, though, it all kind of explodes!

2: I found my holy grail. A beautifully flexing fountain pen, with which I can ink my comics anytime and anywhere.

3: I started getting up at 6. I guarantee that it’s not in my nature (at all!), but it has allowed me to work on this thing every day before «regular work».

The sum of all this: I’m doing a daily webcomic (and enjoying every second of it). It can be followed at, and this thing you’re holding now is the first edition of the first printed collection!

What a wonderful chain of events.


Serien min Camera Obscura er anmeldt av ein engelsk seriejournalist!

Camera Obscura: A 24 Hour Comic by Jens K Styve

I first came across Jens a while back on Twitter and have been looking forward to the opportunity to pick up one of his books. For me, the experience of reading online, as much fun as it can be, is never quite the same as holding a comic in your hands. I warmed to his style very quickly, a lovely scratchy, fluid penmanship, with beautifully rendered cartoony characters brimming over with personality.


Camera Obscura is the first of two books I picked from his site (more on the second shortly) and as a 24 hour comic, a really good example of his imagination unleashed on the page, with subtle watercolours perfectly enhancing the story of photographer commissioned to take a portrait of Death, hinting at the fading sepia-tones of old photographs throughout.

It’s a testament to Jens» abilities as a visual storyteller that it took me a second read-through to notice Camera Obscura is a silent comic, relying briefly on visual captions to suggest sound effects, and a smattering of punctuation to indicate conversation never elaborated on. And in the tradition of the great silent comedies, which it seems to embody, Camera Obscura is not left wanting for that omission, relying ably on some neatly-crafted and expressive body language and some melodramatic exaggerated facials to carry its poignant and charmingly funny tale.

For me, Jens marks himself here as an accomplished storyteller, not least because of the limitations of the 24-hour challenge and the fact he has created something so perfectly well formed within that time, but for the deft way he handles the humour of the book, something not easy to pull off, but served up so naturally here. I’ll be rooting out more Jens K Styve, and I highly recommend you do the same at the first available opportunity (I’ll give you a hint – you can find him @jenskstyve).

Robin William Scott / The Mini Comic Courier

Kjøp Camera Obscura frå Gumroad (pdf)

Eg måtte gjera det igjen: den halsbrekkande øvinga å laga ein teikneserie på 24 sider i løpet av 24 timar. Også i år blei det gjort i samband med Oslo Comics Expo, arrangementet som vi kallar Oslo 24H Challenge.

Arrangementet starta onsdag 10. juni klokka 08.00 på Serieteket, Deichmanske Bibliotek (Grünerløkka). Det var 28 påmeldte, dobbelt så mange som i fjor. Alle etablerte og seriøse serieteiknarar som kom med spissa blyantar og sterk arbeidsmoral.

Eg hadde grubla ein del på idéen min, etter eg laga serien Cabin Fever i fjor haust hadde eg hatt lyst til å ta døden-karakteren vidare i ei ny fortelling. Eg hadde også eit ynskje om å ta det til ei anna tid, sidan eg aldri har gjort det før: laga ein teikneserie i ei historisk setting. Valget fall på 1800-talet og ein liten norsk by som fint kunne ha vore Tromsø.

Camera Obscura: Døden kjem for å hente ein fotograf, og nyttar høvet til å få tatt nokre gode portrett av seg sjølv.

Klok av skade så gjorde eg ferdig alt av manusarbeid og skissing i starten. Det tok likevel mykje tid, eg var ikkje ferdig før rundt klokka 04 på natta og då var det fint lite krefter/motivasjon igjen.

No i ettertid er eg stolt av resultatet, det kan bestillast her:

Kjøp Camera Obscura frå Gumroad (pdf)

IMG_1455 IMG_1465 IMG_1447 IMG_1446 IMG_1432 IMG_1406 IMG_1579 IMG_1537 IMG_1535 IMG_1488 IMG_1481

Den daglege publiseringa er i gang, det er eit heseblesande prosjekt (kanskje det mest heseblesande eg har vore med på?), men så langt har eg klart å halde løftet: ei ny episode kvar einaste (veke)dag!

Det som er nytt er at ein no kan abonnere (gratis) på serien min med mobil-appen Tapastic, klikk her for iPhone-versjon og her for Android-telefon.


serien kan sjølvsagt og lesast i vanleg nettlesar:

Bruk gjerne kommentarfeltet på kva enkelt episode! Om du vil støtte prosjektet (og få innblikk i prosessen med å lage serien) så gjer det på

Eg skal lansere ein teikneserie på nett frå 1. mai. Planen er å lage ei side kvar einaste dag (vekedag), det heile er støtta/finansiert av lesarane på noko som heiter Patreon.

Kva er dette?
Patreon er ikkje så ulikt tenester som Kickstarter, skilnaden er at Patreon er skreddarsydd for prosjekter som pågår over lengre tid, som til dømes ein dagleg nettserie, ein «webcomic». På mi Patreon-side kan du lesa om prosjektet og velga korleis du vil støtta det. Dersom eg får nok «patroner» ser eg fram til å teikna daglege episodar i lang tid fremover!

Under ser du nokre smakebitar frå arbeidet som er på gang.


I fjor arrangerte eg saman med gode vener og dyktige teiknarar Oslo 24H Challenge, eit teiknemaraton der kvar deltakar produserte 24 sider på 24 timar. Min serie kan no lesast gratis her (nedanfor).

Den 10. juni 2015 skjer det på nytt, som ei oppvarming til Oslo Comics Expo skal vi samlast på onsdagen på Serieteket i Oslo. Resultata blir trykt opp og solgt under festivalen.

Meir om Oslo24H her:

Antydningens kunst dyrkes i denne historien om et barns møte med en litt for voksen verden. (…) Kina Town er en historie om en voksen som gjør et ganske stort overtramp i livet til et altfor ungt menneske, men i avslutningen blir det klart at Thomas vet å sette grenser rundt sitt eget barndomsliv. (…) Stillheten, antydningene og det sterkt stemningsfulle er med på å gjøre Kina Town til en spennende og nysgjerrighetsskapende tegneserie, som gjerne kan leses mange ganger.

Kina Town Numer 1